15. juli 2009
Fuglehunden...
Jeg våknet i dag til sterk vind fra alle kanter, 4 grader og regn. Ett skikkelig: ”Jeg vil kose meg i sofaen-vær”. Nå hadde vel Fritz andre tanker om den saken. Han synes at dette ”oktober-været” i midten av juli, kom ganske beleilig. Nå hadde han tilbragt nok tid i sløv tilstand, liggende rett ut i varmen. Så nå var det på høy tid med litt action…
Nå fikk jeg kanskje litt mer action enn ønskelig…
La meg bare si dette: Jeg har ingenting imot bønder! Ikke han greie fyren på nabogården, eller den litt oppegående hjelpsomme bonden som kjører oss til hytta med scooteren sin om vinteren. Nei, men jeg har litt problemer med sånne stereotype bønder. Folk med et intellektuelt nivå som rangerer litt under et vanlig jordekorn. De kan snakke om to ting; været, og sauene sine. ”E mista tri saui åt ulven her i vækka. No må me te skogs med børsa, ja, det e alt for mange ulv her no for tia!”. De skylder alltid på ulv når en sau eller lignende går seg bort i skauen. Eller bjørn. Eller gaupe. Hund. Bever. Gråspurv, skogsmus og kjøttmeis. Hvis det puster, så tar det sikkert sau, ja.
Straks en sau faller ned i en bergsprekk, begynner bøndene å snakke om rovdyr! Skogene blir jo invadert av rovdyr snart. Så kommer en lokal bonde i Nationen og sier ”Je så ein ulv på tunet! Et skikkeleg beist, som ragga rundt og snusa på fjørsdøra!”. Når jeg hører sånt, begynner jeg å ane mengden av silosaft som havner i drikkevannet til bøndene nå til dags. Når mennesker går seg vill i naturen, hvordan pokker forventer man at alle sauene skal finne veien tilbake? Det er jo en grunn til at vi har uttrykket ”dum som en sau!”.
Nok om det, Fritz han jager ikke sau… det er flaut å si det, men han er livredd dem. Stirrende blikk og stivbent ganglag, ja sau er det best å holde seg unna. Men Fritz han har en annen drøm han. Og det er å bli fuglehund! Å sykle på skogsbilveier med en schæfer i bånd som tror han er fuglehund – ja, det kan gi spenning nok for en hel sesong.
Turen begynner bra, Fritz utstyrt med trekksele og strikk trekker på det han er god for. Riktig moro er det. Etter en stund dabber han av, og slår over i trav. Det er både forventet og helt i orden. I dette tempoet kan han løpe foran sykkelen i timesvis. Eneste problemet er at jeg har en tendens til å slappe av, og bli ørlite ukonsentrert… Så da Fritz plutselig bykser til, og skjærer inn i småskogen… ja, det blir litt som den berømte julekvelden på kjærringa kan du si! Fordi jeg av åpenbare grunner sitter fast i Fritz, går det som det må gå i en slik situasjon, jeg slipper kjørelina, men ikke raskt nok. Jeg og sykkelen blir med inn i krattskogen! Der går jeg på tryne ned i stikkrenna, og sykkelen går kast i kast inn i krattet. Jeg hører det bakser i vinger til tung skogsfugl, og jeg hører Fritz forsvinne inn i buskaset. Jeg sitter litt fortumlet i grøfta, og kjenner at blodtrykket stiger. Heldigvis ingen brukne lemmer, så jeg får slept sykkelen ut på veien igjen. Der brøler jeg på Fritz med en styrke som ville gjordt en slagbjørn imponert.
Fritz kommer ikke. Det gjør derimot en bil. Sakte kommer han kjørende mot meg på grusveien, og stopper. Skogeier og bonde. Fordi jeg sikkert ser litt pjuskete ut, stikker han hodet ut av vinduet og spør om alt er ok. Jeg forklarer situasjonen, og spør om han ikke tilfeldigvis har sett bikkja mi. Om det var ordet ”hund” som var utløsende faktor er umulig å si, men stemningsendringen var åpenbar. Han trakk pusten, og overhøvlet meg med en lang tirade om uansvarlige hundeeiere, båndtvang, løshunder, sau på beite osv osv… så avsluttet han med å si; at så han bikkja, så skøt han den! Og akkurat da valgte hunden min å entre scenen. Pesende, og med sikkel og slim i hele fjeset. Pusten gikk som en blåsebelg, der han la seg ned foran føttene mine. Jeg så at bonden studerte ham inngående, sikkert for å se om han hadde saueinnvoller i pelsen. Uten ett ord kjørte han videre. Jeg kastet ett blikk opp i planet på pick-upen hans når han paserte. Der lå 4-5 røde rever og stirret på meg med tomme blikk… Kanskje ble de tatt når de jaget sau…. ?
Piffen var gått ut av meg, og Fritz var i hvert fall sliten nok, så vi satte kursen hjemover igjen. Fritz i bånd, jeg trillende på sykkelen. En ting var sikkert – den fuglejeger tingen skal jeg nok få pellet av ham ja. Jeg kjente at blodtrykket var på vei oppover igjen der jeg mumlende gikk og holdt godt i kjørelina…
23.juni 2009
Volvo...
Volvo er latin og betyr ”jeg ruller”. Ikke at min baleno på noe tidspunkt kan forveksles med en volvo (dessverre…), og ikke har bilen min noe med dagens historie å gjøre i det hele tatt – bare en digresjon… Fritz og jeg har begynt å sykle! Dvs. jeg sykler, og bikkja traver ved siden av. I hvert fall er det som er planen.
Området her på Mangen er som skapt til sykkelturer. Vi har hundrevis av kilometer med grusvei, og de fleste er bomveier. Noe som reduserer faren betraktelig med hensyn til å møte bil. Dagens planlagte tur er på ca 15km, og underlaget er variert. Mesteparten av turen går på hardkjørt sand/steinmjøl, noe som er mykt og godt for hundepotene. Dessverre har skogeieren noen steder kjørt på ny grus, les: ”grov stein”, noe som er nesten helt håpløst å sykle i og sikkert ikke behagelig å løpe i heller… men vi tar det med ro. En ting som har forundret meg med schæferen, er den utrolige evnen til å trave lange strekninger, i høyt tempo, og uten å bli nevneverdig sliten. Det er tydelig at gangarten trav ligger veldig naturlig for rasen. Jeg har funderte litt på hvor fort han kunne trave før han skiftet til galopp? Og fordi jeg har fartsmåler på sykkelen var jo det en smal sak å finne ut, hehe. Så da sjansen bød seg i form av en noenlunde flat strekning satte jeg opp farten. 16km/t var ingen sak, 17km/t … 18km/t… Da jeg passerte 18,8 km/t kom galoppen. Nesten 19km/t travet bikkja uanstrengt, utrolig!! Jeg satte ned farten igjen og tenkte nå får vi ta en pause. Varmt var det, selv om klokka var over åtte på kvelden, så da vi passerte en liten bekk stoppet jeg. Om jeg trodde at min Fritz ville legge seg ned å slappe av tok jeg feil. Jeg hadde ikke før fått stoppet sykkelen før pelsen fant en pinne og ville leke! Så sliten var han…
Etter ca 8 km er det meningen at vi skal ta av fra veien, og fortsette i det som skal bli vinterens skiløypetrasé. Planen var å sykle en rundtur, slik at vi slapp å snu og sykle samme vei tilbake, men jeg må jo bare si at det synet som møtte oss der i veiskillet… ja, da telte jeg på knappene om det beste var å sykle tilbake samme vei som vi kom.
Noen som kjenner til navnet ”Timberjack”? Hvis man har sett hvor mye skade en slik hogstmaskin gjør i skogen, og da mener jeg i form av hjulspor, så kan man tenke seg hvor lite det var igjen av stien når denne 18 tonns maskinen hadde kjørt noe turer opp og ned. Hjulsporene var ca 1 meter dype!! Og fylt med vann og leire! Opp der skulle jeg og sykkelen! Bikkjepelsen på sin side var overlykkelig, han hadde kommet til badeland! Ett stk varm hund siktet seg inn på første gjørmegryta, tok løpefart og stupte med trynsiktet først ned i vannet så sølespruten sto til alle kanter. Han rullet rundt og la seg flatt ned så bare toppen av hodet og haletippen var synlig. Tre sekunder helt stille. Så spratt han opp, og siktet seg inn på neste vannhull. Hvor hele seansen gjentok seg. Han var i badehundenes mekka. Jeg på min side var ikke like entusiastisk der jeg så min fine gylne schæfer bli forvandlet til en mørkgrå klump. Og ikke luktet han godt heller kunne jeg med gru konstantere.
Vi kom oss opp til slutt. Nesten fem kilometer måtte jeg slepe, halvt bære sykkelen opp forbi Gaupeliåsen og myrområdet som kalles Sakkusmosan. Endelig kunne jeg sette meg på sykkelen igjen og begynne på nedfarten mot Garsjøen. Da var jeg så svett, sliten og myggspist at jeg forbannet meg på at opp i der skulle jeg aldri mer med sykkel – det var i hvert fall helt sikkert!
7.april 2009
Vi gikk og gikk...
Hvis Fritz hadde kunnet velge, og etter hans anklagende blikk å dømme, så ville han nok fortrukket en annen form for morgenaktivitet enn den vi nå har startet opp…! Det er ikke til å stikke under en stol at hvis det finnes noe som heter B-hund, så er Fritz et flott eksemplar av arten. For denne schæfer’n starter ikke dagen før tidligst kl 0700, og da kan han stå opp - for så å legge seg igjen etter en liten tur på hushjørnet…
Når jeg nå ”truer” bikkja opp kl 0445, for så å ta han med på en to timers tur – ja da kan man jo forestille seg søvngjengeren som sjangler ut til bilen. Heldigvis bærer han ikke nag, og han kvikner fort til når vi begynner å gå…
Bakgrunnen for denne litt uvanlige morgentrimmen, er at jeg ofte har hatt lyst til å gå strekningen fra Haugrim og hjem, problemet er bare at jeg kan jo ikke akkurat kjøre dit, sette igjen bilen, og så gå hjem! Det blir litt bakvendt… Men min kjære samboer kjører jo denne strekningen hver morgen på vei til jobb! Så da var planen klar; Fritz og jeg sitter på med ham ned til Haugrim, og så går vi hjem. Supert. Den eneste ulempen er at han reiser kvart over fem om morgenen.
Den omtalte strekningen ligger på Sør-Mangen veien, og er ca 10km med dårlig grusvei. En liten oppgradering på denne veien ( det er faktisk fylkesvei…) hadde ikke vært dumt, men vi er vel for få mennesker som bor her og bruker veien daglig. Uansett, eller kanskje akkurat derfor, egner den seg som turvei for morgenfriske (!) travere.
22.mars 2009
Tett i pappen...
Enkelte dager er bare slik at du angrer på at du i det hele tatt sto opp…
Det er ikke bare i sjakk det kan være vrient å få til en bra åpning. Ta melkekartongen. Greit går det å splitte den halvveis på toppen, men når selve åpningen skal lages, skjer det. Eller rettere sagt, skjer det ikke…
Vanligvis er det bare å feste grepet med tommelfingeren på den ene kanten og pekefingeren på den andre, klemme til, og vips så gisper pappen som en nyfisket torsk. Men en sjelden gang leker melkekartongen østers. Den vil ikke åpne seg.
Da ser jeg for meg en ond meierist med hvit frakk og sort sjel som har bestemt seg for å ødelegge dagen min. Fyren drømte i sin ungdom om å bli veterinær, men fikk for dårlige karakterer til artium, og ble gående som assisterende tapperist i skummetdivisjonen. Der minnes han uavlatelig om drømmene som brast. Det besørger endeløse strømmer av væske fra jur han skulle ha lyttet på med stetoskop og kurert for betennelse.
Stundom blir skjebnen så tung for meieristen at han skrider hastig til maskinen som limer igjen kartongene. Ned i den klemmer han ut en tube med kontaktlim, ledsaget av et surt skummet smil om munnen.
Helt andre ting bruker jeg munnen til, her jeg står som melketrengende forbruker og lurer på hvordan østerskartongen skal beseires. Skal jeg ty til den primitive metoden min bestemor brukte på hver eneste liter i 25 år etter at melkeflaskene forsvant? Metoden består i å krafse med neglene der kartongen formodes å være limt sammen. Da får man i hvert fall renset neglene, dessuten svelget unna avfallet hvis man skulle være så heldig å få hull på pappen.
Ett vakkert, grovt frynsemønster som i all sin pregnans alluderer til vår opprivende tid, pryder kjeften på en melkekartong åpnet etter krafsemetoden, men aldri husker jeg å sende den inn til høstutstillingen når den er tom.
Det kommer nok av at skjenkingen blir ennå mer opprivende enn åpningen. Melken renner ut i flere stråler, men ingen av dem treffer målebegeret. Nå kan man jo naturligvis dreie kartongen 180 grader i horisontalplanet og helle. Da blir strålen riktignok jevn, men målebegeret mistes brått av syne siden hele innholdet i kartongen kommer deisende på én gang. Spenningsugne anbefales halvannenlitere…
Er man i det aggressive hjørnet, kan man naturligvis også åpne snerpete kartonger med brødkniven. Det gjelder da å hugge mot partier man tror åpningen kan ha gjemt seg i. Synes du rosa melk farget av blod fra fingrene virker uappetittlig, kan du droppe kniven neste gang og isteden hoppe på kartongen i badekaret – da slipper du å bruke innholdet.
Skulle noen sterkt mislike ovenstående tilnærmelser ovenfor melkekartonger som tviholder på sin jomfrudom, kan du jo bare skaffe deg en ku, og se hvor lett det er å få hull på den…
19-22.februar 2009
Vinterferie i Lom
Jeg må jo si, at når vi fikk forespørsel om å tilbringe noen dager av vinterferien i Lom, så var jeg litt skeptisk. Vi skulle jo ha med alle bikkjene, bare katta skulle få være igjen hjemme! Fritz har aldri vært særlig begeistret for bilkjøring, og nå skulle han tilbringe syv timer i bil! Jotakk, det skulle bli interessant ja…
Vakkert inne i Bøverdalen ligger gården min samboer er født og oppvokst. Foreldrene hans bor fortsatt der, selv om søsteren hans og mannen har overtatt gårdsdrifta og hovedhuset. Tradisjonen tro, reiser vi på besøk ca to ganger i året. Nå var tiden kommet for Fritz sin debut. Interessant nok så hadde de i Lom skaffet seg en pyreneerhund. Den var syv måneder gammel, og ville være en perfekt lekekamerat for schæfergutten min. Han har ikke vært bortskjemt med lekekompiser akkurat. Rart det der egentlig, for uansett hvor snill hund jeg har, så er han en schæfer… det betyr at andre hundeeiere ikke vil slippe sine hunder sammen med min. ”Han er jo så stor”, ”han ser litt sint ut…”, ”det er jo ikke no’ vits i å ta sjanser…” osv osv. Jeg er så lei av det dårlige ryktet schæferhunden har fått. Vel nok om det, Toya er jo heller ikke overbegeistret for Fritz’ lekenykker, så hun kjefter som en lemen bare han tar ett par lekne byks i hennes retning… Det var i hvert fall to ting som skulle bli spennende på årets første Lomtur: Hvordan ville Fritz takle en så lang biltur, og hvordan ville han reagere på en diger pyrrevalp…?
Bilturen gikk over all forventning. Odin og Fritz ble satt i hvert sitt bur bak i Hiace’n, og Toya fikk dele baksete med Kevin. Pushild var igjen hjemme; med nyinnkjøpt kattesandkasse, flere skåler med tørrfor og nok vann for flere uker…og vi skulle bare være borte fra torsdag til søndag! Ikke en lyd fikk vi fra gutta bak under hele turen. Vi stoppet flere ganger for å lufte, og alt var bare fred og fordragelighet. Deilig!
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg av en pyrre på syv måneder, men en ting jeg ble overrasket over var hvor stor han var! Fritz krympa flere størrelser. Jeg har alltid sett på Fritz som en stor hund, men jaggu ble’n liten sammen med pyreneerhunden Snow! Ikke at det så ut til å legge nevneverdig demper på situasjonen; det var full fart fra første møte. De lekte så flott sammen de to, at det var vanskelig å skille dem. Men tre dager senere var piffen gått ut, og de klarte å slappe av i samme rom! Da hadde de herja sammen og løpt rundt på hele området omtrent fra vi kom og til vi skulle reise. Fordi alle hundene (unntatt Odin) kan løpe løse på gården, fikk de skikkelig utfoldet seg. Pelsen til Fritz var helt stiv av frossent sikkel, spesielt rundt halsen og nedover ryggen. Det var en sliten schæfer som ble satt i bilen på søndagen. Jeg tror han var fornøyd da…
19.desember 2008
Bokstavforvirring...
Som den ansvarsfulle hundeeier jeg jo er, og spesiellt fordi jeg har en schæfer, hadde jeg tidlig bestemt meg for at han skulle røntges for HD. Dette er en sykdom som er arvelig, og schæferhunden har en lang og belastende historie i så måte. Heldigvis har ansvarsfulle oppdrettere tatt saken i egne hender, og mye har endret seg på den statistikken. Og når han først var neddopet, kunne vi likegodt røntge han for AD også.
”HD betyr hofteleddsdysplasi. Det er en sykdom hvor hofteskåla er for grunn slik at leddkula vil ligge og slarke. Det finnes ulike grader av det, fra svak til sterk(A=FRI, B=FRI, C=svak grad, D=middels grad, E=sterk grad). Når leddkula ligger ustabilt vil kroppen prøve å stabilisere dette selv, og det gjør den ved å danne forkalkninger. Dessverre vil forkalkninger plage hunden, og HD gir varierende grad av smerter.
AD, albueleddsdysplasi, er en samlebetegnelse for flere ulike typer sykdommer i albueleddet. Det er enten benbiter som løsner eller brusk som sprekker opp og biter løsner der også(osteochondrose). AD skyldes en feilutvikling i leddet. Albueleddet er et veldig trangt og lite ledd, i tillegg til at hunder belaster frambena mye mer enn bakbena. Dette gjør at mange opplever AD som veldig smertefullt. Etterhvert vil det dannes forkalkninger her også, og disse kalles albueleddsartroser(AA).”
Fordi dette med statistikk er så viktig for oppdrettere, skjønte jeg fort at det var ikke bare å bestille time hos en dyrlege. Det var nemlig svært viktig at det var hos den riktige dyrlegen. Helst oppdretters egen faste dyrlege. Jeg forsto at dette hadde med rutine og erfaring å gjøre, og fikk en avhandling om viktigheten av hundens stilling under bildeseansen. Jeg har den største tiltro til min dyrlege i Aurskog, så jeg bestillte time der.
Bikkja ble avlevert en tidlig morgen, og jeg skulle hente ham senere på ettermiddagen. Før jeg reiste ga jeg veterinæren strenge instruksjoner om hvor viktig det var at hunden lå helt korrekt osv osv. Jeg messet i vei, og den stakkars dyrlegen fikk mer og mer prestasjonsangst. Jeg ga vel uttrykk for at halve oppdretter standen hadde øynene på henne nå. Det var jo ikke helt sant, ganske langt fra sannheten faktisk, men i krig og kjærlighet er alt tillatt som kjent…
Flere uker senere kom resultatet fra NKK i posten. Fri for HD og AD!!
Jeg har jo vært innom dyrlegen ved flere anledninger i etterkant, men hd resultatet har liksom aldri vært tema. Sikkert fordi det har vært andre presserende grunner til at dyrlegen ble besøkt. Så en dag nå føre jul bråbestemte jeg meg for å stikke innom. Jeg skulle allikevel ha bikkjemat så det passet bra. Jeg halte med meg Fritz inn døra, og der traff jeg selvsagt noen kjente. Vi ble stående å skravle, mens jeg ventet på at dyrlegen skulle dukke opp. Fritz sank sammen på gulvet med ett sukk. Når jeg ser dyrlegen nærme seg skranken, roper jeg til henne: ”Fritz er fri for ad-hd!”. ”Åh, så bra!!!” roper hun tilbake, ”jeg har tenkt mye på det. Nå ble jeg lettet”.
Plutselig utbryter en eldre dame som står ved siden av meg: ”Nei, det har den nok ikke”. Damen kikke litt ettertenktsomt på meg. ”Han er jo så rolig”, sa hun. Jaha, tenkte jeg, hva har det med saken å gjøre. Jeg fant ingen grunn til å kommentere det åpenbare – han lå jo rett ut på gulvet som ett slakt! Stort roligere var det vel ikke mulig å bli og fortsatt puste. ”Pleier de ikke å være ganske stresset da?” Damen skakker på hodet og kikker ned på Fritz som velter seg over på siden med ett høyt sukk.
Så går det opp for meg – damen trodde han var undersøkt for ad/hd, en tilstand av hyperaktivitet som er preget av svært urolig atferd, impulsivitet og store konsentrasjonsvansker. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, men det komiske i situasjonen slår ned i meg. Jeg kikker bort på dyrlegen, hun smiler bredt og trekker på skuldrene. Jeg hikster av undertrykt latter. Den stakkars damen ble nok ganske fornærmet, men jeg haler med meg Fritz og går mot utgangen.
Jeg overlater til dyrlegen å forklare…
8.november 2008
R.I.P - Astor over Regnbuebroen
Denne uken ble vi nødt til å ta en tung avgjørelse. Putehunden min, Astor, ble avlivet på Aurskog dyreklinikk onsdag 5.november.
10 år ble han, før helsa sa stopp. Hjerneslag. Han ble lammet på høyre side av hode, og balansen ble så dårlig at han snublet og falt hvis han snudde seg litt fort. Han ble deprimert, og lå bare inne i huset sitt. Det er fælt å se en hund man har hatt så mange år, miste så mye på så kort tid. I tillegg til hjerneslaget, fikk han binyresvikt - noe som resulterte i oppsvulmet buk og håravfall. For en hund som bor ute hele året, er det ikke gode nyheter når gradestokken kryper under null. Vi så ingen annen løsning enn å la ham slippe. Selv om man føler at man tok den rette avgjørelsen, og fikk full støtte av dyrlegen, er det alltid en liten kime av tvil - kanskje kunne han blitt bra igjen med riktig medisinering?
Vel, uansett er det for sent nå. Jeg treffer ham igjen på andre siden av regnbuebroen. Da er han en lykkelig hund igjen.
"Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden.....
På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.
Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.
Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.
Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten... Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere...
Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.
Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen...."
They say memories are golden,
well, maybe that is true
I never wanted memories
I only wanted you
A million times I needed you
A million times I cried.
If love alone could have saved you
you never would have died.
In life I loved you dearly
in death I love you still.
In my heart you hold a place
no one else could fill
If tears could build a stairway
and heartache make a lane.
I'd walk the path to Heaven
and bring you back again.
Our family chain is broken
and nothing seems the same.
But as God calls us back one by one
the chain will link again
10. oktober 2008
Fritz på sporet...
I dag skjedde det noe merkelig. Jeg hadde bestemt meg for å ta med bikkjene ut på tur i det fine høstværet. Jeg valgte turen rundt Sootvannet, fordi terrenget der egner seg godt til litt ”utenfor vei gåing”, og siden det var midt i elgjakta regner jeg området der som relativt fritt for jegere. Toya, border collie mixen, er hysterisk redd for skudd, og det er det samme om det skytes 4 mil unna – hun stikker… Jeg håpet å slippe å bruke ettermiddagen på å finne igjen bikkja. Egentlig vurderte jeg å la tispeskinnet være igjen hjemme, for det blir så mye støy (les: gneldring!) når hun er med. Men hun så så forventningfull ut da jeg kledde på meg og gikk mot døra, at jeg lot meg overtale…
Været var upåklagelig – klar høstluft, strålende sol og 10 grader. Jeg hadde ikke all verden av tid, da jeg skulle møte en venninne i Oslo senere på ettermiddagen, men bikkjene trengte en tur, og skal jeg være ærlig, så trengte jeg det også etter timer foran pc’n.
Bikkjene ble pakket i bilen, og kursen satt mot Sootsjøen. Veien rundt sjøen er bomvei. Da jeg kom til bommen, sto den oppe, men jeg valgte likevel å parkere på utsiden. Med mitt hell hadde bommen sikkert vært lukket da jeg skulle hjem igjen, så den sjansen tok jeg ikke.
Vi hadde ikke gått mange meterne før jeg skjønte at det var mye vilt i området. Fritz stresset som en gal. Det jeg merker mest ved elgjakta er at alle dyra i skogen beveger seg mye mer enn normalt. Man risikerer å støte på både elg, bjørn, ulv og hjort i disse skogene, ja til og med villsvin er observert på Søndre Mangen. Nå skal det sies at jeg aldri har sett annet vilt enn elg og rådyr, og en og annen hare, og der får Toya ta en stor del av skylden – hun bjeffer i tide og utide og skremmer det som er av dyr i nærheten. Kanskje like greit, for Fritz han tror at han er jämthund eller noe slikt. Nesa går i ett sett, og han vingler fra den en siden av veien til den andre, tilsynelatende uten mål og mening.
For å avlede litt begynte jeg å kaste pinner – og Fritz lot seg ikke be to ganger. Dette er det morsomste Toya vet, så hun kastet seg inn i leken med liv og lyst. Hun er ikke spesielt interessert i å jakte på pinnene, men dette gir henne en mulighet til å kjefte på Fritz. Han løper av gårde, med høy haleføring og Toya løper gaulende etter. Etter noe kast, gikk vi over til å leke ”finn pinnen”. Hele leken går ut på at bikkjene ideelt sett skal sitte stille, mens jeg kaster pinnen så langt inn i skogen jeg klarer. Så skal de vente på kommando ”finn pinnen”. Jeg sier ideelt sett, for Toya har store problemer med hørselen sin når det gjelder dette. Fritz er riktig så flink, han sitter skjelvende av iver på stien og venter, mens Toya ruser fram i terrenget. Det må noen brøl til fra min side for at Toya endelig skal stoppe opp, og komme tuslende tilbake. Mens Toya er på tilbaketuren med allverdens god tid, gir jeg kommandoen til Fritz. Han spinner ut, og løper rett på Toya. Dvs han løper henne rett ned så hun går kast i kast i buskaset. Dette er jo selvsagt nok til at den lille frøkna tilter fullstendig, og kaster seg etter Fritz. Han har allerede funnet pinnen, og hopper stolt rundt med pinnen i munnen samtidig som han prøver å unngå tennene til Toya. Ganske støyende, men underholdene.
Etter en liten stund fikk jeg nok av kjeftbruken til Toya, og satte på henne båndet. Jeg bandt også Fritz, for jeg tenkte at vi skulle prøve noe nytt. Rett og slett øke vanskelighetsgraden noe. Med bikkjene fasttjoret til ett tre, tok jeg pinnen og marsjerte i rett linje ut i terrenget. Jeg gjorde ett stort nummer ut av hvor jeg la fra meg pinnen, og gikk i bue tilbake til bikkjene. Så tok jeg båndet av Fritz, og ga kommando ”finn pinnen!”. Det hadde han i hvert fall ingen problemer med. Etter noen raske byks hadde han tilbakelagt de 50 meterne, og kom stolt som en hane tilbake med pinnen. Ja det gikk jo greit. Jeg prøvde meg fram med litt forskjellig type spor, både at han så meg, og at han ikke så hvor jeg slapp pinnen. Hver gang ruste han ut, virret litt frem og tilbake før han fikk sirklet inn pinnen på overværet. Jeg ville at han skulle søke litt grundigere, med nesa ned istedenfor å ta alt på overvær. På grunn av vinden kom han alltid feil ut, og måtte sirkle seg inn igjen. Det var moro å se at han nå skjønte kommandoen, men det var best å gi seg mens leken var god. Dessuten var Toya nå så fornærmet at det var festlig å se på henne. Demonstrativt satt hun og stirret ned i lyngen, med ryggen til meg og furtet. Det var på tide å returnere til bilen.
Jeg slapp Toya løs, hun var fortsatt ikke helt blidgjort, men strente av sted som en dronning, og vi begynte å gå tilbake. Jeg griper ned i lomma etter mobilen min for å sjekke hva klokka er da jeg oppdager at bilnøklene er borte! Jeg kjenner at jeg blir helt kald innvendig. Febrilsk klapper jeg med desperat på alle lommer, selv om jeg vet at nøklene ikke er der. Litt motløs ser jeg utover terrenget vi trente i, det er i hvert fall som å lete etter den berømte nåla i høystakken. Jeg har jo gått på kryss og tvers her i over en time – nøklene kan ha fallt ut hvor som helst.
Jeg kikker ned på Fritz, jeg har da hørt om hunder som finner nøkler og andre personlige gjenstander! Han ser avventende på meg. ”Finn pinnen”, sier jeg med en lett desperat undertone. Fritz spinner rundt, og kaster seg over pinnen vi akkurat har trent med. Hva trodde jeg? At Fritz plutselig var blitt forvandlet til en superhund, med medfødte evner til feltsøk? Irritert og oppgitt over meg selv, strener jeg tilbake på grusveien. Småstressa begynner jeg å småløpe mot bilen – kanskje ligger nøklene på grusveien ett sted? Bikkjene løper foran meg, småkranglende om pinnen til Fritz. Jeg ser på dem og tenker at Fritz er nok fornøyd om vi må gå helt hjem. Han er jo ikke overvettes begeistret for bilen uansett. Tankerekken min blir avbrutt av nok ett hissig utbrudd fra ”Dronninga”. De kunne i hvert fall funnet en litt større pinne å krangle om, tenker jeg litt frustrert, og ser Fritz kaste på hodet og tygge demonstrativt inn i øret på Toya. For en gangs skyld overser hun ham, og knaselyden fra tygginga til Fritz bryter stillheten. ”Din dust”, sier jeg høyt, ”du trenger vel ikke spise opp pinnen heller! Det siste jeg trenger nå er ett besøk hos veterinæren for å plukke fliser ut av halsen din!!” Jeg griper tak i halsbåndet hans, og kommanderer ham til å slippe. Fritz synes nok jeg var fryktelig urettferdig, dette var jo byttet hans! Litt motvillig spytter han ut. Bilnøklene mine!
Plastdingsen til sentrallåsen var tygd i stykker, men hvem bryr seg. Jeg var overlykklig! Jeg kaster meg om halsen på schäfer’n, og klemmer han så hardt at han vrir seg løs. Jeg danser rundt på veien, og gauler i ekstase. Fritz, stakkar, skjønner ingenting, men glede er smittsomt og han hiver seg fornøyd inn i leken – Toya hopper rundt og kjefter…
Vi slapp og gå hjem denne gangen …
21. juli 2008
Hest er best som pålegg...
... synger Øystein Sunde, og egentlig så liker jeg hester. Har alltid ønsket meg en, kanskje fordi jeg ser for meg romantiske rideturer inn i solnedgangen…Hesten jeg ville hatt er av rasen Tinker – en stor dølshest med pintofarge. Ble i gamledager forbundet med omreisende sirkustropper, derfor bli den også kalt sigøynerhest. Stilig er den!
Hadde egentlig store planer om en lang tur i skauen i dag, men ombestemte meg fordi det regnet så inn i gampen… Selvsagt klarnet det opp utover dagen, så da måtte jeg legge nye planer. En sykkeltur! Temperaturen var perfekt, litt kjølig og overskyet. Nå skulle schæfern få være med på noe nytt! Fordi han er fortsatt ung måtte jeg ta det med ro, så planene var klare: en rolig tur i skogen, med sykkel og matpakke. Sekken ble pakket, sykkelen lastet på bilen, bikkja stuet inn bak og vi var klare til avreise.
Nordre Mangen er et eldorado av grusveier. De snirkler seg milevis innover i et lite trafikert skogsområde mellom Aurskog og Årnes. Perfekt for min lille utflukt. Nå var jo planen å ta det rolig, både fordi Fritz er ung, men også fordi dette er nytt for ham. Jeg lot bikkja være løs, og tråkket rolig innover i skogen. Problemet var at Fritz hadde andre planer… han satte av sted som om det gjaldt livet. Raste flere hundre meter foran meg, og bråsnudde, og sprintet tilbake til meg. Slik fortsatte han. Frem og tilbake. Tilslutt måtte jeg bli riktig streng, da roet han seg omsider ned og travet ved siden av sykkelen. Dette gikk jo bra *hehe*
Vi stoppet flere ganger, spiste matpakke, gikk ett spor, Fritz badet… alt i alt en fin tur. Selvfølgelig for fin til at det kunne vare…
De siste to kilometerne før bilen besto i noen skarpe svinger, og ett par bratte nedoverbakker før det flatet ut igjen. Disse bakkene hadde jeg bestemt meg for å ta ekstra pent. Løping i bratte bakker på grov grus er ikke spesielt bra for skuldre og poter. Vi begynner nedstigningen rolig og forsiktig, og der, midt i bakken dukker de opp; småjentene til hest!
Nå er gode råd dyre. Stopper jeg, er det ikke sikkert at Fritz gjør det samme. Får jeg tak i ham før han ser hestene? Hvordan reagerer han på hest? Aner ikke, har aldri møtt noen…! Har ungene kontroll på hestene? Sannsynligvis ikke! Er hestene redd hunden? Tusen spørsmål farer gjennom hodet mitt, det ene skrekkscenarioet verre enn det andre. Herregud. Jeg ser for meg avisoverskriftene: ”Halvgal schæfer angriper to småjenter på hest”. Jeg rekker ikke spekulere mer, for Fritz spisser ørene, stirrer på hestene og øker tempoet.
Jeg satser alt på ett kort, og hiver meg på pedalene. Samtidig roper jeg på Fritz. Jeg tråkker forbi ham og hojer og skriker. ”Kom igjen, Fritz”, ”Yeah!!”. Den forvirrede hunden setter etter meg ned bakken. Nå er det viktig at jeg klarer å holde meg foran bikkja. Jeg tråkker det jeg kan, og enser bare svakt at jeg passerer hestene. Jeg kikker meg over skulderen, og oppdager Fritz rett bak meg. Han har også passert hestene – heldigvis. Jeg roer ned tempoet til rolig trav. Fritz traver bak meg, han er sliten stakkar. Så mye for ”en rolig tur i skogen”. ”Sakte ned bakken”. Pøh! Vel framme ved bilen sjekker jeg nøye alle potene. De har fått hard medfart, men ikke mer enn at potesalva og sokkene kan kurere det over natta.
Tror jeg drøyer litt med neste sykkeltur…
6. juni 2008
Ulv i fåreklær...
At Mangenfjellet skulle inneholde så mange farer, var nok Fritz lykkelig uvitende om da vi, en tidlig morgen la ut på vår daglige trimtur… Glad, og lett på foten travet han foran meg på stien. Båndet var på – gudskjelov – det hadde vi blitt enige om, dvs jeg hadde bestemt det etter utallige ”her-tror-jeg-det-har-løpt-ett-rådyr” – utflukter, med meg stående som ett naut å vente til bikkja finner det for godt å returnere. Halveis sprengt, og pesende som en blåsebelg. Nei, det var jeg ikke interessert i, så med hunden i bånd la vi av sted.
Vi hadde ikke gått mange kilometerene før Fritz satte nesa i været, og begynte å stresse litt forvirret rundt. Nok ett rådyr, tenkte jeg litt skadefro, du er i bånd gutten min så bare ro deg ned. Om han skjønte hva jeg tenkte skal vel være usagt, men han roet seg ned, og vi fortsatte. Etter bare noen få meter var nesa der igjen. Han var helt forstyrra, og trakk av sted. Jeg hang på som ett slips.
Der, på en lysning i skauen, ble det bråstopp. Fritz nistirret på dyret som sto 30 meter foran oss. Han var helt stiv. Jeg kunne se musklene dirre. Hadde nå enda beistet hatt vett til å stikke av, kunne jeg tatt Fritz og gått i motsatt retning. Men den gang ei! Til alt overmål begynte det grå dyret å gå med truende skritt mot oss. Det stive ganglaget, det sorte hodet som nikket opp og ned for hvert skritt, og de stirrende øynene som var fiksert på oss – ja, det ble for mye for en stakkars schäferhund. Fritz hev seg rundt, traff meg i knærne så jeg gikk rett på hue lyngen, og løp så langt båndet rakk. Han kikket med villt blikk bakover, og dro det kan var kar om. Dette var det skumleste monsteret han noen sinne hadde møtt. Her var det best med en rask tilbaketrekning.
Vi gikk ikke mange meterne før Fritz stoppet og ville gå tilbake. Den naturlige nysgjerrigheten hans seiret. Dessuten var det jo litt pinlig å stikke av sånn. Jaggu godt ikke Toya var med å så ham. Men jeg tenkte att jo reddere han ble, jo bedre var det. Så jeg fortsatte å løpe i motsatt retning, og dro bikkja med meg. Hvis han fikk undersøke nærmere, ville han fort finne ut at dette dyret hadde verken horn eller tenner. Og så kan det hende at han husket at hans forfedre ett sted langt ut i slekta var gjeterhunder…
Hva jeg prater om? Sauer, selvsagt, vi møtte noe grå og sorte sauer…
30. mai 2008
Hundemishandling...?
Jeg må jo si at jeg har blitt beskyldt for mye opp gjennom årene – mye kommer nok av at jeg dessverre ikke klarer å holde kjeft, og sier hva jeg mener på ikke alltid passende anledninger. Men mishandling av hunden min…. ja den var ny !
Selv den gangen da jeg var pur ung, 12 år og allerede dreven hundekjører, liggende oppå bikkja, bitende og knurrende (!), selv da var det ingen som ropte mishandling. Vel fikk jeg noe skjeve blikk, og folk holdt seg på respektfull avstand, men det skyldes vel heller det faktum at de trodde jeg var angrepet av hundegalskap eller noe i den retning. Jeg på min side hadde lest om ulver og deres oppdragelse – så jeg praktiserte det jeg så på som ”den naturlige metoden”.
Mye har vel skjedd på den fronten, så nå holder jeg en knapp på ”NEI!”, og pleier ikke å ligge i grøfta for å fortelle bikkja mi en ting eller to…
Nok om det – bakgrunnen for beskyldningene er vel heller uklare, men la meg fortelle:
En strålende søndag, for ikke lenge siden, skulle den første helårs hytta til Mangenfjellet turlag åpnes på Kjølen. Det var duket for en storstillt åpningsdag, og alle, store som små, var innvitert. Det var stekende varmt, og vi skulle gå ca 45min for å komme fram. Når så mange mennesker skal fra A til B, sier det seg selv at det ble litt køfølelse i skauen. Vanligvis pleier jeg å holde meg langt unna slike tilstelninger, men vi var flere kjente som skulle gå sammen. Jeg valgte å ta med meg Fritz, både fordi det er ypperlig sosialtrening, og vi skulle benytte tid og sted til litt appelltrening.
Etter en liten stund passerte vi noen jorder, og der rant en bekk. Og det var når jeg nektet Fritz å drikke at problemene startet.
En av turgåerne bemerket dette ved å si sånn passe høyt til mannen sin: ”Herregud, så varmt, og den stakkars hunden får ikke lov å drikke…”. Selvsagt skulle jeg bare latt det passere, men igjen må jeg bry meg. Henvendt til damen spurte jeg henne om hun ville latt ungen sin drikke av det vannet? Hun kikket rart på meg, og sa at det var jo selvfølgelig annerledes, dette var jo bare en hund og de drikker hva som helst! Jo jeg måtte si meg enig i det, og det er derfor, sa jeg, at det er heldig for Fritz at noen kan fortelle han at det vannet er giftig. All gjødsel renner fra de jordene og ned i denne bekken! Bikkjene vet ikke dette selv! Faktisk, måtte jeg legge til, får ikke bikkja mi drikke vann han finner ute uten at jeg sier det er ok! Damen så på meg som om jeg var gal. Og bedre ble det jo ikke da hun så at det var sant. Vi passerte flere slike pytter med stillestående og illeluktende vann, Fritz gikk i bue utenom, og rørte det ikke! Ti minutter senere var kommet godt inn i skauen, og Fritz fikk løpe løs. Nå kunne han drikke så mye han ville.
Aldri har vel jeg hørt om en hund som tørster i hjel etter femten minutter i rolig gange og med gradestokken på rundt 25 grader.
Når vi en snau time senere ankom hytta, og jeg drar opp en halvannen liters flaske med vann fra sekken og fyller reiseskåla til Fritz, da blir den snerpete damen ennå trangere i fjeset. ”Har du ikke med vann til datteren din da?", sier jeg, "når det er så varmt!” Jeg klarte ikke å dy meg - for det hadde hun jo ikke…
16. mai 2008
Ja - dett var dett...
Ja, da var dressurkurset definitivt over. Litt vemodig faktisk, for vi har hatt mye gøy. Men vi fortsetter treninga vi, med friskt mot. Hver mandag samles hundeklubben til felles lydighetstrening - konkurranserettet må vite - og vi skal være med! Tjoho, utfordringene kommer til å stå i kø...dette kan jo bli interresant, ikke minst for alle andre ekvipasjer som må slite med oss. Men Rom ble som kjent ikke bygd på en dag...vi bygger og vi bygger...
Siste dagen gjorde Fritz en knall fin innsats. Alt satt perfekt, ja ikke perfekt kanskje, men vi har lært oss til å fire litt på kravene, så vi sier oss rimelig fornøyd med dagens treningsøkt. Diplom ble høytidelig utdelt, og vi mimret litt, og lo masse, over ukene som har gått. Ikke minst forrige uke, og da spesiellt en innkalling. Og hvem andre sto for underholdningen? Synd å måtte si det - men jo, det var oss det...!
Kort fortalt, vi skulle som sagt trene innkalling. Dette er jo noe de fleste hundene på kurset kunne godt, så vi skulle øke vanskelighetsgraden noe. Alle ekvipasjene skulle stille seg opp bak den stakkar'n som skulle få hunden sin inn, og i korrekt utgangsstilling ved førerens side. Det betyr da at hunden som skulle komme til eieren, måtte løpe mot de andre, og stoppe rett foran alle de andre bikkjene. Vel og bra i teorien, bortsett fra at akkurat det gikk Fritz hus forbi.
Jeg roper glad og lystig: "Kom, på plass!", hvor på Fritz stormer mot meg - og rett forbi - og kaster seg over stakkars Basse, en bassethound som aldri hadde gjort noen fortred. Hvorfor akkurat Basse vet jeg ikke. Instruktøren og jeg brøler unisont NEI! Samtlige hunder, og respektive eiere, tok både to og tre skritt tilbake i ren skrekk. Alle, bortsett fra kråka mi. Han slipper riktignok Basse, samtidig som han kikker opp med ett litt forvirret uttrykk. Jeg fikk huket tak i halsbåndet på den ulydige, og plasserer han bestemt på plass.
Dette var en så mislykket innkalling som overhodet mulig, så vi måtte prøve på ny. Hunden ble levert til hjelper, og jeg prøver meg på ny med "Kom, på plass...". Det Fritz ikke så, var at instruktøren hadde plassert seg rett bak meg. Den dumme bikkja passerte meg på ny i godt driv, med kurs rett mot Basse. Problemet var at der sto instruktøren! Hun roper "Nei!", og Fritz som har god fart kræsjer rett inn i magen hennes. Det ble bråstopp! Litt slukøret tusler han til meg, og setter seg. Ja, vi måtte ta det hele på ny. Og det samme gjentar seg, utrolig nok, Fritz passerer meg i god fart, men så ser han instruktøren! Du skulle sett, han bråstopper så han sklir bortover grusen, det blir lange bremsespor etter ham, han tverrvender og løper bort til meg. Lattern runger over plassen. jeg så jo dessverre ikke uttrykket hans, men ifølge de andre var det ubetalelig. Jeg synes ikke det var så festlig da, men nå kan jeg le av det. Det hører jo med til historien at innkallingen den siste kurskvelden ble satt opp på samme måte. Og hva gjorde Fritz? En perfekt innkalling, han så ikke på Basse(!) engang. Han kikket riktignok på instruktøren, sånn bare for å forsikre seg om at han visste hvor han hadde henne...
13. mai 2008
And off he went...
I går stakk Fritz av igjen - det bli andre gangen på like mange uker. Kanskje har han vært jämthund eller elghund i sitt tidligere liv, ikke vet jeg, men så fort han får ferten av ett ferskt rådyr- eller elgtråkk, så setter han avgårde. Og da hjelper det ikke at jeg brøler meg hes og utvikler akutt høytblodtrykk. Nei da er det bare å vente. Hvis jeg roper idet han stikker, og han ignorerer meg: 1-0 til Fritz.
Femten minutter senere kommer han pesende, med tunga ned på femte knapphull og puls som kolspasient. Jeg har brukt fløyta så mange ganger, at det kommer til å ringe i ørene mine en uke det er jeg sikker på. Det holder hardt da å skulle være smørblid og rosende når han omsider kommer tilbake: "sååå flink gutt...!!" Jeg freser av irritasjon, og er ikke sein om å huke båndet på ham. Resten av turen tuslet han bak meg. Dyktig sliten, og litt skamfull. Slutt på å gå løs på en stund.
I dag skulle vi prøve noe nytt. Fritz har hatt sin første kløv trening. Siden han nå allikevel må innfinne seg i den andre enden av en line, så tenkte jeg at vi får bruke anledningen til noe fornuftig. Nå skal det jo sies at ikke gikk vi langt, og kløven var helt tom. Men selv om han er ung, og ikke skal ha noe belastning på skuldre/rygg ennå, så trenger han å bruke hue. Og det skal jeg si var en utfordring i seg selv. Han fikk raskt erfare at det går ikke å buse fram i terrenget og sneie trestammer og kratt når man har en kløv på ryggen. Da hekter man seg fast. Det tok mange forsøk, noe frustrasjon og endel oppgitte sukk fra Fritzegutten før han skjønte tegninga. En stor bue utenom treet, samtidig som han skulte skeptisk på furuleggen, og bingo! Den satt. Livet er herlig dere!
9. mai 2008
En liten oppdatering på dressurkurset
Ja, det er vel på tide med en liten oppdatering.
Kan ikke si at det er problemfritt nei...
Fritz har på mystisk vis plutselig glemt alt som heter "dekk!" , "ligg!" "legg deg!" og alt som går ut på å innta en lav horisontal posisjon. Han sitter bare å ser dumt på meg! "Mener du det, eller...?" JA!!! Jeg mener det, men neida. Ikke snakk om. Utrolig frustrerende. Dette er jo noe han absolutt kunne før - men nå er det blånekt. Strittende ben og vikende blikk.
Ellers gjør vi framskritt. Han skjønner hva "på plass" er, og han kan gå pent. Han kommer på innkalling, og setter seg i korrekt utgangsposisjon. Så alt er ikke bare sorgen...
Dessverre er det snart slutt på kurset, og vi blir overlatt til oss selv. Det kan bli en utfordring, ingen tvil om det...
2. mai 2008
Litt om oss
Fritz er en ett år gammel schæfer hanne, intelligent og ettertenksom, men med evne til eksplosiv reaksjon hvis Pushild tilfeldigvis spankulerer forbi, han møter en elg, han skal mobbe Toya, han tror han er fuglehund eller hvis han rett og slett har lyst.
Hadde ikke trodd at jeg skulle ende opp med en schæferhund forresten. Ønsket var australian shepherd eller leonberger. To ytterpunkter, javel, men jeg har alltid likt leonbergeren for det bamsete uttrykket, den flotte fargen samt at den er både lettlært og tjenestevillig. Sist nevnte kan jo også i høyeste grad sies om aussien. En utpreget tjenestehund. Og en utmerket hund for lydighetstrening. Og det var det jeg ville bruke min nye hund til. Jeg var ikke snauere enn att jeg drømte om topp plasseringer i klasse 3 og gjerne i elite.
Leonbergeren fallt fort igjennom dessverre - bilen min var for liten. Å kjøpe ny bil pga bikkja var uaktuellt, og ville møtt massiv motstand fra samboer. Da var det aussien igjen. Jakten begynte på Finn. I ukesvis lette jeg gjennom annonser uten å finne akkurat den hunden jeg ville ha. Jeg kontaktet gjeterhund klubben og jeg leste aviser... Helt tilfeldig så jeg en annonse om en 6mnd gml schæferhund. Bildet i annonsen visste en hund, egentlig to hunder, som løp mot fotografen, men den ene hadde ett helt sinnsykt uttrykk i fjeset og ørene brettet seg på grunn av farten. Det var noe spesiellt med den hunden. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg en meget trivelig dame på tråden, og vi fant tonen med en gang. Jo da, jeg kunne komme på besøk - og da var det gjort. Han var så herlig den gutten. Han var rolig og snill, med ett alldeles utrolig bra gemytt. Har ikke angret ett sekund på det kjøpet.
Nå vet vel jeg like godt som noen, at skal man ha noe håp om å vinne klasse 3, må man begynne ett sted. Og min start om man kan si det slik, var grunnkurs lydighet i Trysil. Hos Nordenstam Hundeskole. Og det ble ett uforglemmelig opphold på mange måter. Nordenstam sjøl er en legende innen hundesport. På godt og vondt. Mye kan sikkert sies om den mannen, men engasjerende er han ihverfall. Jeg synes han er veldig flink, men jeg vet også at mange er uenig med meg.
Nok om det. Etter fullført grunnkurs skulle hunden kunne gå på plass, sitt, bli sittende, dekk, bli liggende, innkalling og mye mer. Jeg vet ikke om Fritz fikk med seg det som sto i kursbeskrivelsen, men det han lærte i Trysil, det glemte han så fort vi parkerte bilen hjemme. Uansett var det morro å være på kurs. Så morro at jeg, i ett anfall av overmot, meldte oss på videregående kurs også. Samme sted, samme instruktører. Så kan vi peke nese til alle disse forståsegpåere som mener det er hundemishandling å gå på kurs hos Nordenstam. Jeg er av den oppfatning at ikke alt kan løses med ett klikk, og lomma full av pølsebiter.
Pølsebiter eller ikke, skjebnen ville det slik at Aurskog Hundeklubb, som jeg er et ærbødig medlem av, skulle arrangere lydighetskurs for valper og unghunder i mars/april. Med skrekk husket jeg min oppmelding til videregående kurs, og kom til den konklusjon at det ville være rimelig flaut å møte opp i Trysil med samme utgangspunkt som til grunnkurset. Kanskje jeg skulle jukse litt? Finslipe kunnskapen? Dette var ikke tidspunktet til å være kresen, så jeg meldte meg på. Litt blandede forventninger må jeg innrømme da vi første kvelden fikk strenge instrukser.Strupe halsbånd er forbudt, og lommene skal være sprengfulle av de lekreste godbiter. Jo bedre snacks - jo villigere hund. Ett typisk "pølsekurs". Uansett er det fin trening for Fritz og ikke minst meg. Instruktørene er flinke og ivrige etter å lære bort. En god opplevelse for oss, og fin sosial trening for bikkja.